Personal tools
You are here: Home Texts & Reviews Elisabeth Byre 2004(norsk)

Elisabeth Byre 2004(norsk)

Tekst om Bjørg Taranger og hennes prosjekt City Angel


Poetisk og politisk om våre eksistensielle betingelser

 

Bjørg Tarangers verk med samlebetegnelsen City Angel er et modig og konfronterende prosjekt. Modig fordi det tar opp både store og alvorlige spørsmål ved tilværelsen som nestekjærlighet, liv og død uten å henfalle til klisjéer. Konfronterende fordi det er artikulert klart og tydelig. Verkene henvender seg til publikum på en meget direkte og insisterende måte - uansett om de blir vist på Oslo Sentralstasjon, i et gallerirom eller på en husvegg.

 

Utgangspunktet for prosjektet er et personlig møte med norsk helsevesen. Erfaringene med en mor som korridorpasient på Haukeland sykehus i Bergen ble starten på en rekke utstillinger i inn- og utland, med sykepleieren som omdreiningspunkt. Undertittelen er ”preparing a private space”, og det var nettopp mangelen på et eget, privat rom som avfødte ideen og trangen til å belyse problematikken i en kunstnerisk kontekst.

 

Taranger bruker sykepleieren (city angel) som et symbol på det humane og det medmenneskelig, og hun sier selv at hennes utopiske drøm er et samfunn hvor grunnleggende humane verdier har første prioritet. Kulturhistorisk er sykepleieren og den kvinnelige omsorgspersonen en evig aktuell skikkelse. Fra bibelhistoriens Maria Magdalena til selvoppofrende skikkelser som Florence Nightingale og Mor Teresa – livsviktige og livgivende i sine handlinger. 

 

Taranger belyser den institusjonaliserte omsorgsfunksjonen som sykehusene og helsepersonalet har i vår tid. I videoen ”Preparing A Private Space” ser vi på bildet til høyre to sykepleiere som rer opp en seng. Nærbilder av sengetøyet som møysommelig legges på av erfarne hender har et høytidelig preg, og fremstår i begynnelsen som både malerisk og drømmeaktig vakkert i sin stofflighet. Bildene er dvelende langsomme og viser få elementer av institusjon og sykdom. Etter hvert som sengen blir klar avdekkes også mer og mer av rommet og institusjonen.

 

Som en kontrast til det poetiske scenariet skjer det et brudd med plastdekket som legges i midten av sengen (beskyttelse mot avføring og urin), en konfrontasjon og en påminnelse om at dette dreier seg om et institusjonalisert rom, en seng hvor hundrevis av mennesker har ligget og skal ligge, en upersonlig seng som likevel skal romme noe privat – a private space.

 

Bildet til venstre viser et par høyhælte, hvite sko, med påmalte røde kors, som løper bortover noe man kan anta er en korridor. De upraktiske hælene er et humoristisk grep med en bitende ironisk undertone: Høye heler er langt fra realitetene for sykepleieren som sverger til praktiske fotformsko i en korridorvandrende hverdag, og forestillingen om den sexy sykepleieren er en velkjent  klisjé. Billedutsnittet er sparsommelig. Vi ser ikke annet en skoene som løper ustanselig, med fyldige kors som blikkfang, og bildet fremstår som påtrengende og stressende, insisterende i sin gjentakelse.

 

Kontrastert med handlingen til høyre på skjermen blir videoen en kommentar til den sårbare pasientsituasjonen, hvor pasienten må behandles med respekt og omsorg, og til den krevende arbeidssituasjonen som personalet på dagens sykehus og institusjoner har. Dette igjen peker på samfunnets manglende vilje til å bruke ressurser og midler på syke og trengende.  Samtidig er verket en hyllest til omsorgspersonene på institusjonene. Måten sykepleiernes handling er filmet og gjengitt på likner en av videokunstens virtuoser – Bill Viola. I verket ”The Passing” (1991) filmer Viola sin mors dødsleie på en sublim måte, dvelende og forsiktig. Taranger formår her å skape en liknende, høytidelig stemning.

 

Taranger bruker både video, installasjon, happenings, performance og stillbilder i City Angel-prosjektet. Hun lar profesjonelle sykepleiere re opp en sykeseng i gallerirommet med publikum tilstede, mens hun selv dokumenterer handlingen på video. Denne dokumentasjonen styrker verkets retoriske troverdighet, og ved å trekke sykepleieren inn i gallerirommet understrekes budskapet ytterligere: Dette angår oss alle, vi er alle dødelige som kommer til å få bruk for omsorg og pleie før eller siden. 

 

På 1960 og 70-tallet var blant andre den internasjonale Fluxusbevegelsen foregangsgruppe for en hverdagsliggjøring av kunsten. Med performance og happeninger ville gruppen fjerne skillelinjene mellom det høye og det lave, mellom kunstinstitusjonene og mannen i gata. De var nyskapende i sammenblanding av ulike kunstformer, medier og uttrykk.

 

Tarangers verk kan ses som en videreføring av et slags anti-opphøyd kunstprosjekt, i det hun gir oss en liknende hverdagsliggjøring av både sykdom og kunst. Med publikum tilstede på utstillingsåpningen gjøres sykepleiernes handlinger til en estetisk handling, og gallerirommet hverdagsliggjøres til å romme sykehusets funksjon.  For et kort øyeblikk bytter to institusjoner plass.

 

På dagens kunstscene trekker den dansk-norske kunstnerduoen Michael Elmgren og Ingar Dragset på likende måte sykehuset og institusjonaliseringen av omsorg inn i gallerirommet med sitt verk ”Please Keep Quiet!” (2003). Gallerirommet gjøres om til en  sykehuspost med sykesenger, skjermbrett og trillebord. I sengene ligger det pasienter som utgjøres av meget livaktige voksfigurer. Her er påminnelsen om vår forgjengelighet tydelig artikulert.

 

I Tarangers verk er det fraværet av pasienten som er verkets styrke, og

pasientproblematikken er absolutt tilstede selv om den fysiske pasienten ikke er det. Stillbildene fra sykepleierne som klargjør sykesengen fungerer både som et supplement til videodokumentasjonen og som et selvstendig verk. Silketrykkets sarte tekstur kontrasteres med aluminiumplatens hardhet, lik sengetøyets stofflighet kontra sykesengens metallstenger. Tematikken i verket understrekes ved stillbildenes klartekst, og City Angel  kan i så måte ses på både som et innlegg i en stadig pågående helsepolitisk debatt, og et eksistensielt verk om våre grunnleggende verdier.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Document Actions