Personal tools
You are here: Home Texts & Reviews Bjørn Inge Follevåg 2014 (norsk)

Bjørn Inge Follevåg 2014 (norsk)

Gjentagelsens nødvendighet. Om Bjørg Taranger

 

Gjentagelsens nødvendighet

 

Gatefotografiet er ikke reportasje. Gatefotografiet har ikke noen forhåndsbestemt agenda ut over selve livet, det dreier seg om å sanse, observere og reagere. Når motivet overtenkes er det allerede borte.

Hverdagen er et sett rutiner og  handlinger som synes å  gjenta seg fra dag til dag. Det er gjentakelsene som er det egentlige livet; Handlinger, samtaler og til og med språk er preget av av nærmest monoton repetisjon. Menneskets spesielle form for væren, das Dasein (tilstedeværelsen) er ifølge eksistensfilosofen Heidegger et bilde på vår uomgjengelige opptatthet av den menneskelige tilværelsens muligheter, av det som kunne ha vært og det som ennå kan bli virkelighet – i frustrasjon, håp, angst og forventning. Das Dasein – menneskets væren i verden, som forutsetter en omsorgsfull, bevisst oppmerksom tilstedeværelse, er vesentlige elementer i Bjørg Tarangers kunstneriske arbeid. Hverdagen og hverdagens handlinger og utfordringer er tema for henne, som for en rekke sentrale fotokunstnere, representert gjennom skikkelser som Lee Friedlander, Walker Evans, Diane Arbus, Garry Winogrand og Robert Frank. Men ikke minst den amerikanske fotografen Lewis Hine som tok over 5000 bilder av barnearbeid i amerikanske gruver og fabrikkanlegg. Anonyme bilder ble brukt som dokumentasjon i arbeidet for reformer for å stoppe barnearbeid.

Tarangers videoverk bygger nettopp på gatefotografiet. Upretensiøst, men med et blikk for historier som ellers ikke ville bli fortalt gir hun oss et usminket, men klart redigert innblikk i hverdagshistorier og liv som appellerer til sanselig bearbeiding - til å spinne videre og forestille seg forlengelsene av fortellingene. Som hverdagen er de repetitive og ofte tilsynelatende uten videre meningsinnhold enn det som er avfotografert. Gjennom år av systematisk dokumentasjon har hun bygget opp et omfattende materiale som hun splitter; kryssklipper og setter sammen uten behov for å følge en lineær tidsprogresjon. Det allmenne er løsrevet fra tiden men likevel bundet av den. Hendelsene kan av og til tidfestes i perifere markører i billedmaterialet, men tiden er likevel uvesentlig. Den markerer et forløp gjennom hendelsen som portretteres men det er hendelsen som er det essensielle - hendelsen, menneskene og bevegelsene.

Den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, kjent blant annet for verket "Den etiske Fordring" hevder at den etiske fordring er en taus fordring, basert på det han kaller kjensgjerninger, forklart ved at "den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd". Det filosofiske poenget er at forholdet mellom mennesker dreier seg om maktforhold. Nettopp her ligger også den etiske fordringen.
Gatefotografiet, eller i Bjørg Tarangers tilfelle gatevideoen, er med Løgstrups ord å holde noe av den andres liv i sin hånd. Det foreligger ingen tilsagn eller godkjenning fra Tarangers objekter. De er som oftest avfotografert uten å vite det og dermed også prisgitt Tarangers etiske bevissthet. Og nettopp denne etiske bevisstheten er karakteristisk for kunstnerens behandling av råmaterialet.

En annen interessant parallell kan være Alain Resnais’Hiroshima Mon Amour, en film som dreier seg om møtet mellom en fransk skuespillerinne som spiller inn en anti-krigsfilm i Japan og hennes møte med en japansk arkitekt som prøver å forsone seg med grusomhetene som rammet Hiroshima. De to konfronteres med hver sin fortid og prøver å forsone seg med denne. Tidsmessig vet man aldri om man befinner seg i 1945 eller 1959. Det er også, i og for seg, uinteressant. Som filmskribenten Kent Jones beskriver det: “…… dissolving the barriers between film time and real time, fictional space and real space, stories and documentaries. …erecting a complex, rhythmically precise fictional construction in which pieces of reality are caught and allowed to retain their essential strangeness and ominous neutrality”. Eller som David Green skriver om en annen av Bjørg Tarangers store inspirasjonskilder; foto og videokunstneren David Claerbout i verket Sections of a Happy Moment (2007). - “What one actually experiences or indeed what one sees in this work, is not the conflation of photography and film but, a conjuncture of the two mediums in which neither ever loses its specificity. We are thus faced with a phenomenon in which two different mediums co-exist and seem to simultaneously occupy the same object. The projection screen here provides a point of intersection for both the photographic and filmic image”.-  Imidlertid står kanskje Taranger enda nærmere Claerbout om vi betrakter verket Sunrise (2009), et 18 minutters verk filmet i nesten totalt mørke av en hushjelp som, så snart hun er ferdig med oppdraget sitt, like før daggry forlater huset og sykler ut i et øde landskap til lyden av Rachmaninoffs Vocalise (1912). Parallellen til Tarangers Lavanderia ( Laundry)  (2014) er åpenbar i dens fokus på det allmenne, på hverdagens mennesker og situasjoner som ellers ikke vies særlig oppmerksomhet.

Vekslingen mellom nåtid og fortid gir Taranger mulighet til å diskutere tilstedeværelse. Om dette essensielle å være eller å ha vært. Om spor og bevegelser som aldri vil finne sin plass i historiebøkene men som, gjennom hennes bruk av materialet, blir betydningsfullt - enten det dreier seg om en eldre mann som danser tango alene i en park i Buenos Aires, uteliggeren som gjemmer seg for kameraet for å unnvike skammen eller hushjelpen som henger opp klesvasken for sine velstående oppdragsgivere. I After the raid # I-IV (2014) observerer vi en jevn strøm av store fly uten at vi kjenner bestemmelsesstedet eller hensikten. Et helikopter er plassert lavtflyvende over landskapet. En følelse av overvåkning er sterkt til stede og henspiller også på den mediale fortellingen. Verket har også referanser til politisk kunst, som for eksempel Per Kleivas mediebaserte bilder fra Vietnamkrigen. Taranger griper fatt i historiene som skapes i media og hvordan vinklingen kan gi både sanne og forvrengte inntrykk av virkeligheten som for eksempel hos George Bush som på CNN minner oss om at krigen i Irak vil skape «a better future» - gjentatt til det kjedsommelige i en uendelig loop.

Det underliggende budskapet i Tarangers verk er hverdagen og øyeblikkene de fleste av oss tar for gitt og dermed ofte unngår å legge merke til. Selvsagt er dette personlig, men i Tarangers verk blir det aldri privat. Den hårfine balansen mellom det personlige og private er ofte vanskelig å opprettholde. I norsk sammenheng er kanskje kontrastene å finne i verkene til billedkunstner Charlotte Thiis-Evensen og hennes nådeløse utleveringer av menneskers privatsfære – eller for den saks skyld Anna Odells «Ukjent, kvinne 2009 – 349701» der hun simulerer et selvmord på en av Stockholms broer som en del av et kunstprosjekt – uten at publikum som blir vitne til dramaet er klar over at det er regissert.

Sett i lys av Løgstrups tese om at "den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd" kan man stille spørsmål ved etikken ved kunstprosjekter som velger å trekke inn medmenneskers liv og virkelighet uten på forhånd å ha innhentet tillatelse. Den etiske refleksjonen må av nødvendighet komme forut for verket og tas med i vurderingen av konsekvenser verket kan ha. I de tilfeller etikken kommer som en diskusjon i etterkant, hvilket vel var tilfelle for begge de foran nevnte, har den etiske refleksjon knapt noen effekt ut over det mediale, dvs. den oppmerksomhet som skapes i media i etterkant og som dermed lett kan oppfattes som markedsføring for verket isteden. Det etikken svarer på er «hva er godt», «hva er det rette», og «hvordan bør man oppføre seg». I realiteten representerer etiske leveregler vanlig folkeskikk i et sekulært humanistisk samfunn. I så måte er nettopp Tarangers verk etisk funderte prosjekter, ikke som lært etikk, men heller som en ryggmargs-refleks hennes personlige liv og erfaringer bringer med seg inn i kunsten. Det er ikke en nødvendighet at kunsten skal være etisk. Ofte er kunsten nødvendig for å sprenge moralske og etiske grenser og tabuer. Dette finnes mange eksempler på. Men den må ikke skade. Først og fremst må imidlertid kunsten berøre, ikke minst visuelt. Derfor er Tarangers historier både etisk og estetisk tilstede som merkesteiner i en hverdag som er universelt gjenkjennelig, og som i alle kulturer gjentas dag etter dag, i det uendelige.


Bjørn Inge Follevaag
(Kuratorsamviket Radiator)

Bergen, november 2014/oktober 2015

 



Document Actions